Vintage soul

Jeg må bare beklage den faste leserskaren min for at jeg har vært borte i en ganske lang stund nå. Grunnen er ikke at jeg har hatt mye å gjøre, jeg har bare gjort helt andre ting enn det jeg egentlig burde.

Den siste bloggen het jo 2 av 3. Poenget med det var at nummer 3 skulle også være en kvinnelig artist. Den tredje skulle være plata @#%&*! Smilers av Aimee Mann. Oppsummert skulle bloggtittelen være "En fantastisk Mann" eller noe i den duren, og anmeldelsen skulle inneholde følgende ord: tung pop, en mørk, rik stemme, en plate som vokser på deg og mesterverk. Hør på den!

Den plata jeg nå har valgt å anmelde er en som nok kommer til å holde på i mange år. Sammen med Anthony Hamilton har han etablert seg som en del av soulmusikkens renessanse. Raphael Saadiq er den nye soulprinsen, noe han beviser igjen og igjen. Hans nyeste plate The Way I See It er en samling av låter som får kroppen til å slappe av og hjertet til å smelte, samtidig som tekstene ofte er triste. Låtene er korte, varierte og ekstremte velskrevne melodilinjer som komplementerer den fløyelsmyke, nesten sexy stemmen til Saadiq. Den litt "duse" lydkvaliteten bidrar også sterkt til inntrykket. Med blandingen av avslappende, nydelige tunes og dansbare, humørspredende sanger blir det hele en moderne soulklassiker. Den prominente gjestebesetningen gjør også sitt. Den fantastiske stemmen til Joss Stone og harmonicaen til Stevie Wonder setter prikken virkelig prikken over i'en. Han får også "hjelp" av "selveste" Jay-Z på sistelåta, som er en alternativ versjon av Oh Girl. Jeg nevner dette som en advarsel. Mannen bringer kun ulykke, og det gjenspeiles i at låta er spor nummer 13.

Saadiq har skrevet de fleste låtene selv, og til innspillingen har han fått inn blant annet Jack Ashford fra den legendariske men ofte oversette The Funk Brothers. Studiobandet som sørget for store deler av suksessen til Motown artister på 60 og 70 tallet. Det er en finspisset sound som ville gjort selv de gamle mesterne misunnelige. Den fantastiske starten på Sometimes, duetten med Joss Stone på Just One Kiss og den dansbare up-tempo låten Big Easy slår seg umiddelbart ut som favoritter. Sett bort i fra det siste sporet på skiva er den et gjennomført hopp tilbake i tiden. Det blir ikke mer vintage enn dette.

Har du penger og ingenting annet å gjøre på torsdag kveld, så kom deg bort på Verftet. Konserten blir garantert fantastisk! Rykter svimler om blåserekke og fullt band. JEG GLEDER MEG SÅ SYYYYYYYYYYYYYKT!!! :D :D :D

2 av 3

Hoi, en stund siden bloggen har blitt oppdatert nå! Har hatt sykt mye å gjøre, men nå har jeg litt tid. I forbindelse med gårsdagens (for øyeblikket) kvinnedag tenkte jeg at jeg skulle trekke frem 3 plater av kvinnelige artister for å hedre kvinnen..... Det er egentlig tull. Jeg ville skrive om de fordi de er utrolig flinke artister, og tok 3 stykker fordi det er så lenge siden jeg har oppdatert.

En Konge blant kvinner
Den første jeg skal snakke om er en plate jeg selv kjøpte for 2 dager siden og som allerede har blitt spilt 7-8 ganger fra enten høytalerne eller iPod'en. Carole King sitt legendariske gjennombruddsalbum Tapestry er et som få i min egen alder har hørt om. Det virker nesten som om 70-tallets kvinnelige pop-artister har blitt forbigått i stillhet i denne retroinspirerte tiden. Forhåpentligvis blir ikke disse artistene glemt. For bare i dette albumet finnes det flere klassikere, som også andre har gjort sine versjoner av. Kanskje mest kjent er You've Got A Friend og (You Make Me Feel Like) A Natural Woman, men også låten Where You Lead har blitt brukt i film/tv sammenheng eller blitt spilt inn av andre, mer kjente artister. Dette er låter som de fleste har hørt før og kjenner, kanskje med unntak av den siste. Derimot er ikke dette de låtene som bør trekkes frem fra dette albumet. Åpningslåten I Feel The Earth Move og It's Too Late er de to beste låtene på plata.

Pianoet er et sentralt instrument sammen med den raspete men samtidig behagelige stemmen til King. Med minimalt av produksjon gir det plata et naturlig og herlig preg. Og da mener jeg naturlig som i skog, vind og blader. Da albumet ble gitt ut i 1971 gjorde fraværet av produksjon inntrykk på både publikum og kritikerne. Kvinner i musikken ble sluppet ut av de stramme tøylene de hadde vært fanget i. Dette var en revolusjon hvor den mest kjente kvinnelige artisten i dag slapp sitt beste soloalbum kun en måned før Tapestry. Hvem det er, det får være en liten kviss ;) Et ganske viktig hint for denne gåten er at hun allerede var død da platen ble sluppet.

Feminists don't have a sense of humour
Jeg tror ikke jeg trenger å si noe mer enn det egentlig. Den neste plata jeg tar for meg er en som nok har gått de fleste hus forbi. Den har vel ikke blitt spilt på noen radiokanaler eller i noen musikkbutikker. Med unntak av Platekompaniet Porsgrunn, som takket være en nå tidligere ansatt, spilte plata og fikk meg hekta. Det er i grunnen ikke rart i det hele tatt. Dette er ikke normal musikk, og det er langt i fra normal popmusikk.

Nellie McKay sin plate Obligatory Villagers er en humorspreder uten like. Dama som tidligere har blitt sammenlignet med Doris Day og Eminem på en og samme plate har nå valgt å lage en låtrekke med begge disse sammen. Med et broadwaystyle orkester og sin mørke og übersarkastiske låtskriving har McKay gjort noe helt unikt. Låtene svinger og sparker i fra så raskt at man må høre gjennom hele plata minst 3 ganger før man klarer å få med seg halvparten. Derfor er 3o minutters lengde både heldig og akkurat passe. Ingen av låtene er kjedelige, og om det hadde holdt på lenger kunne flyten lett blitt ødelagt. Med tittelen i dette innlegget som startpunkt fanger hun deg fra første stund. Enten det er ved at du ler deg i hjel, eller at du blir fly forbanna. Resten av lyrikken er ikke like lett å få med seg uten å lese tekstene, som er relativt kompliserte. Det som er virkelig urovekkende er at McKay kun var 23 år da denne platen ble gitt ut, og jeg kan vanskelig se for meg noen kvinnelige artist som i dag er mer original enn henne.

NB! Anbefales ikke å lytte til om man er stressa, sliten eller generelt irritert. Det er en litt slitsom plate.

Den tredje plata kommer til helga eller noe sånt. Innlevering av matoppgave og mørkeromsarbeid er dessverre for dere fans prioriteringene fremover. Woooohooooooo!

On Oslo

Som lovet tar jeg i dag for meg Jarle Bernhoft sin plate, Ceramik City Chronicles. Jeg har hørt nesten utelukkende på denne plata i 2 måneder nå, og jeg begynner så vidt å bli lei av den. En normann som lager soul er ytterst sjeldent, og det er derfor ekstra hyggelig at det er kvalitetsmusikk. Det er jo ikke den mest populære musikktypen i Norge. Hvorfor kan jeg virkelig ikke fatte, men nok om det. Til plata!

Man trenger bare å høre de første 65 sekundene av plata for å få et bilde av hele plata. En mørk, funky orgelmelodi åpner med en tamburin og perkusjon som leker seg i bakgrunnen og et par uhh uhh uhh'er i klassisk funk/soul stil. "I've got a fresh start and I'm on a mission/To draw a sketch of a place I call my home" er de to første strofene Jarle synger. Låta On Time handler, som de andre låtene om vår noe schizofrene hovedstad, Oslo. Tekstene gir et annerledes og eksotisk uttrykk for den omdiskuterte byen og dens innbyggere. Det er derfor naturlig å være skeptisk, men denne plata har faktisk fått meg til å vurdere å flytte dit! Andrelåta So Many Faces har en musikkvideo som illustrerer enda bedre hva/hvem som er Jarle lyriske inspirasjon. Musikalsk er det en salig blanding med store soulmenn og band som Sly Stone, Marvin Gaye, James Brown. Inovativ som han er synger han ofte med en falsettstemme som bidrar til det stemningsfulle uttrykket. Med nevnte storheter og inspirasjonskilder i ryggsekken er dette et friskt pust i dagens norske musikk. Funky, upbeat og ekstremt fengende låter i en velsmakende gryte krydra med litt ærlig historier om smågater og mennesker i Oslo. En blanding som i denne sammenhengen blir svært velsmakende :)

Dette er et album jeg mener burde regnes som kanskje det beste norske fra 2008. Lydverket og andre tok heller med Ane Brun, Thom Hell og Lindstrøm (elektronika dude). I internasjonal sammenheng kan jeg være enige med de, men nasjonalt er det bare helt på trynet. Soulprinsen Jarle har uansett laga en potensiell publikumsvinner som kunne frontet Norge på en helt ny måte. Jeg sier kunne fordi norske musikkjournalister ikke har tatt seg bryet med å flytte teltet sitt fra indie og singer/songwriter skauen hvor de har bodd i noen år nå.

Anbefalte låter: So Many Faces, Sunday, Fly Away og Firm and Deep. (Egentlig alle)

Om konserten:
Fantastisk. For din egen skyld bør du komme deg på konsert med han om det er noen konserter i nærheten av der du bor. Spesielt om det er kun han og ikke band. Virkelig helt utrolig kul opplevelse.

http://www.puls.no/15564.html

www.myspace.com/jarlebernhoft

Om livet

Det er på tide med den første bloggen som ikke bare handler om musikk. I dag, eller rettere sagt for 10 minutter siden fikk jeg en liten åpenbaring. Jeg tenkte jeg skulle dele den med dere andre. Og om jeg klarer å ordlegge meg riktig så blir det en bra blogg. Tittelen er sykt dårlig, men det driter jeg i. Bare se på tida det her blir publisert på så skjønner dere hvorfor ;)

Anyways. I løpet av det siste døgnet + 4 timer, så har det skjedde ganske mye interessant. Mye positivt, men også et par negative ting. Det starta med en konsert Øyvind og meg var på med Jarle Bernhoft på Madam Felle. Det er ikke det største utestedet, så det ble vel en intimkonsert. Og det var en utrolig bra konsert! Fantastisk show. Mannen er genial, og neste blogg kommer derfor til å handle om det siste albumet hans. Under konserten måtte jeg stå på ganske rare måter på grunn av en litt uheldig plassering, som merkelig nok var rett foran scenen. Jeg ble litt plaga av det, men jeg bestemte meg for å nyte konserten. Bra valg.

Så til dagen i dag. Jeg sto opp rundt halv 8 som er mye tidligere enn normalt. Grunnen til det var at jeg skulle ta bilder under Markedssymposiumet på kinoen her i byen. Høres veldig flott ut, og det var det. Masse interessante foredrag og god mat i løpet av de 8 timene jeg var der. Det eneste som har relevans i forhold til åpenbaringen min var at konferansieren spurte publikum hvor fornøyde de var med livet sitt på en skala fra 7 til 1. 7 var kjempefornnøyd og 1 var meget misfornøyd. Jeg tenkte kort over det før han starta med håndsopprekking på 7. Jeg rakk opp hånda, ingen andre gjorde det. Videre. I kveld skulle jeg jobbe med de rundt 300 bildene jeg tok for å bli fort ferdig. Jeg har dritmye annet å gjøre om dagen og effektivitet er derfor ganske viktig. Når jeg skulle starta redigeringen klarer ikke den lille acer maskina mi å åpne redigeringsprogrammet. Svært merkelig tenker jeg, og restarter maskina. Det samme skjer. Jeg reinstallerer det. Det samme skjer. Jeg blir forbanna som fy og tenker med en gang at jeg må kjøpe mac, nuh! Jeg kommer kanskje til å gjøre det, men det er ikke det som er poenget. Når jeg har fått tenke litt på hva jeg svarte på skalaen tidligere i dag, og hvor gøy jeg hadde det under konserten til tross for smerter i beina. Så kommer jeg frem til at det er ikke noe vits i å irritere seg over det. Det går an å løse det :) Og dessuten har jeg det utrolig bra ellers. Mange hadde gått og irritert seg over at pc'en ikke fungerer lenge. Det er nettopp det jeg synes man burde kutte ut. Irritere seg over tant og fjas! Vær heller glad for alt du opplever som er positivt! Jeg er nå dritglad for at jeg var på en sykt bra konsert i går, og for at jeg fikk høre på masse interessante foredrag i dag. Foredrag med blant annet Øystein Dørum (sjefsøkonom i DnB), Didrik Munch (konsernsjef i Media Norge) og Ivar Vareide (reklameguru og smart som faen). Og akkurat nå sitter jeg å hører på litt avslappende musikk før jeg skal legge meg.

Det ble ikke like interessant å lese som jeg først så for meg, men whatever. Det her er min blogg. Hvis du ikke liker det så se heller på Chris Crocker. http://www.youtube.com/watch?v=LWSjUe0FyxQ

YEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEEAHHHH! Bildet er forresten av en glad gutt og to av de tingene som gir meg mest glede. Merk at dette er ting, ikke mennesker. Litt køddent å ta bilder av de menneskene som gir meg glede klokka 2 på natta. Jeg har klart å snike med en da :) Heia MK! :D

I'm Rick James bitch!

Det er kanskje ikke så mange nordmenn som kjenner til dette navnet. Det til tross for at han faktisk har laga melodien til det som kanskje er tidenes mest kjente rappelåt. En låt som uansett fortjener å være på toppen av lista fordi den er utrolig fengende, også for de som ikke liker hip-hop. I tillegg inneholder den ingen banneord, men heller noen utrolig kule fallskjermbukser. Om du ikke har klart å komme frem til det enda så kan jeg avsløre at det er snakk om U Can't Touch This. Teksten er skrevet av MC Hammer, mens melodien altså er laget av Rick James. Originalt kom melodien sammen med en tekst som het Super Freak. Og det er nettopp albumet denne sangen hører til jeg skal fortelle dere om nå.

Street Songs, som kom i 1981 gjorde knallsuksess blant annet på grunn av Super Freak, i tillegg til den über-funky låta Give It To Me Baby som åpner albumet. Coveret forteller jo sitt om Rick James himself. Det som derfor overrasker er at tekstene ikke bare er vanlige lovemaking låter. James sa selv at han ikke likte å bli omtalt som en funk artist fordi det var ikke kun en ting han gjorde. Han skrev låter der tekstene hadde en nogenlunde reflektert innhold. Låter som Ghetto Life og Mr. Policeman bringer begge frem gode poeng. Jeg sier ikke at han er noen John Martyn (ref. Forrige blogginnlegg), men at han hadde noe mer enn mange andre funk artister. Blandingen gjorde at plata solgte svært godt noe som var utrolig viktig ikke bare for Rick James, men også for legendariske Motown Records. Plateselskapet som er kjent for den spesielle mixen av soul, funk og pop og som har fostret artister som Michael Jackson, Marvin Gaye og Stevie Wonder. På 80-tallet og spesielt på midten slet Motown voldsomt med platesalget. Det til tross for gode artister på labelen. Derfor var Rick James uvurderlig for det tradisjonsrike plateselskapet.

Det ble en litt kort blogg i dag, siden det er så sykt mye å gjøre ellers. Derfor runder jeg av med ett spørsmål i tillegg til en link. Spørsmålet kommer sikkert ingen til å svare på annet enn muligens mine to trofaste lesere :P

1.Sammen med hvilken annen verdenskjent artist spilte Rick James i et band med før de begge ble kjent? Artisten spilte på Koengen i Bergen nå i sommer. Så det burde være ganske lett å finne ut.

http://www.milkandcookies.com/playlist/2810/

Farvel til Big John

Torsdag sist uke gikk kanskje tidenes største singer/songwriter bort. Etter en 40 år lang karriere med både oppgang og nedgang døde den skotske legenden John Martyn. Hans eksperimenterende og innoverende melodier og stemme har på alle måter vært banebrytende. Han har hele tiden klart å fornye seg med å bringe inn elementer fra både blues, folk, jazz, rock og elektronisk pop i musikken sin. Musikken hans er på ingen måte så populær som den bør være. Etter min mening er han den største singer/songwriteren gjennom tidende, selv sammenlignet Dylan, Lennon og andre. Derfor har jeg bestemt meg for å anmelde ett av Martyn's mest suksesfulle og følelsesladde album, Grace and Danger.

Albumet ble sluppet i 1980 et år etter at John og hans kone Beverly skilte lag etter å ha vært sammen siden 1969. Slutten av ekteskapet hadde vært bittert og av den grunn holdt Chris Blackwell albumet tilbake. Han var på den tiden sjef for Island Records og samtidig en nær venn av Beverly, men til slutt fikk John viljen sin. Da albumet endelig ble sluppet var det ikke vanskelig å forstå hvorfor. Med Martyns distinkte vokal blandet med de hjerteskjærende ærlige tekstene vises alle hans følelser frem. Forvirring, kjærlighetssorg, kjærlighet og angring. Spesielt gjennom låtene Hurt In Your Heart og Baby Please Come Home merker man hvor åpenhjertig han er. Selv i de siste årene har Martyn måttet ta til tårene på scenen under fremføringen av den førstnevnte låten. Dette sier mye om hvor mye sjel han la i arbeidet sitt, og hvor personlig det virkelig var. I ettertid har Martyn beskrevet albumet som "probably the most specific piece of autobiography I've written. Some people keep diaries, I make records."

Noe mer klarer jeg ikke å skrive. Hør på albumet, spesielt Hurt In Your Heart.

R.I.P John Martyn (11.09.1948 – 29.01.2009)

Noe av The Aller Beste!

The Aller Værste: Materialtretthet

Etter punkens glansdager på 70-tallet dukket det opp en ny type rockemusikk, eller en ny bølge om du vil. En musikkstil som derfor ble kalt New Wave eller Nyveiv på godt norsk. I denne stilen var det mye likheter med punk, men det var ikke lenger låst til tre grep på gitaren med en bass og trommer + skjærende og sint stemme fra vokalisten. De ble dyktige musikere og hentet inspirasjon fra andre typer musikk som for eksempel ska og reggae. Norske band som TAV!, Kjøtt og DePress var med på å gi nytt liv i en døende norsk rockebransje. I dag ser vi det igjen spesielt i Raga Rockers og Dum Dum Boys. Michael Krohn (vokalist i Raga) spilte trommer i bandet Kjøtt samtidig som han skrev mange av tekstene. Tekster som nok inspirerte TAV! nevneverdig.

TAV! regner som et bergensband siden de bodde og lagde musikken sin her borte. Selv om fire av gutta (Sverre Knudsen, Ketil Kern, Harald Øhrn og Chris Erichsen) kom fra Oslo og den femte (Lasse Myrvold) fra Stavanger. Det plaga kanskje noen av de ekte bergenserne, men etter de fikk Spellemannsprisen for Materialtretthet i 1980 så tror jeg de fleste holdt kjeft :)

Plata er for et mesterverk å regne i norsk rockehistorie. Lydbildet et stikkende, tynt orgel og ofte litt countryinspirert gitar. Tullecountry da, vel og merke. Basslinjene gir den ekstra lille punsjen som bidrar vanvittig mye til attityden til plata. Det er noe herlig pønkete over den, men produksjonen er utrolig mye bedre. Derfor blir ikke lydbildet forvirrende, men utrolig effektfult og kraftig, selv om lydene ofte er ganske spinkle. I TAV! var det sånn at de 5 medlemmene bytta på å spille gitar, bass, orgel og å synge. Det eneste som vel var fast var trommisen. Derfor er låtene også veldig varierende, og derfor har de også klart å lage 17 låter som alle overbeviser meg. De invalide er den beste synes jeg, men det kan variere veldig fra dag til dag.

Tekstene står også i stil til musikken. Mange er samfunnsrefsende, mens andre handler om personlige kvaler. Mye dritt blir slengt til de som tror på alt som blir sagt og som ikke tenker for seg selv. Og det gjøres med humor. "Jeg kom meg ut på discen/ hvor det var en jævla trengsel/ der mini-Travolta/ vrikka hofter i et fengsel/ Ei disco-danserinne skulle lære meg å fly/ men før vi kom så langt måtte jeg ut og spy"

Det er de første linjene i låt nummer en, Du sklei meg så nær innpå livet. Tidligere nevnte jeg De invalide som min favorittlåt. Mye på grunn av refrenget, hvor teksten lyder "De invalide selger lodder/ de friske kjøper dem/ de invalide selger lodder/ de rike tror de hjelper dem" Så tekstene deres er minst like friske og utfordrene i dag som de var for snart 29 år siden da den ble gitt ut.

Coveret er kanskje det som tiltrakk meg til å kjøpe plata. Stupedama (som forresten er tidenes beste navn på en pastill) med sensur for øynene forteller noe om noe. Jeg tror det er noe sånt som at staten sensurer og gjør vanlige folk (stupedama) blinde for det som virkelig skjer der ute. Eventuelt at de vanlige folkene er blinde av seg selv til det som er viktig. At de bare er opptatt av å være rike og populære. Uansett så er det vel en kritikk ment mot noen, om at de er blinde. Såpass må jeg kunne fastslå. Temaene jeg nevner er noe de skriver mye om på plata. For eksempel i låtene For dem betyr det lite, Discodrøv og Dødelige drifter.

Dette er kanskje den beste plata som er gitt ut i norsk historie. Det er det siste jeg har å si for nå.